Jeg hører fra tid til annen kommentarer fra personer som undrer seg over hvor langt man skal gå i forhold til behandling av kjæledyr. Bør man operere et sykt dyr for å holde det i live? Det ville jo kanskje dø i naturen. Og skal man virkelig bruke mange tusen kroner på et dyr? Nå er det faktisk mulig å for eksempel gjøre enkelte former for hjernekirurgi, og på TV har du kanskje sett en liten hund med amputerte ben, som løper rundt med en slags ”vogn” som bakben. Hvor går grensen?

Medisinsk forskning er stadig i utvikling, uansett om vi er for eller imot. Vår jobb som veterinærer er å være dyrets ”advokat”. Det er et faktum at dyrene ikke lever like lenge som oss, og det er vårt felles ansvar som dyreeier og veterinær å vurdere om dyret fortsatt har god livskvalitet eller ikke. Vil ikke en behandling føre til nevneverdig bedring i livskvalitet eller livsforlengelse så anbefaler vi avlivning på vegne av dyret, av dyrevernsmessige årsaker. Samtidig, dersom en type behandling vil gjøre livet betraktelig bedre, er det vår oppgave å opplyse eiere om hva som er mulig. Mye kan være urealistisk i forhold til pris, utførelsessted og krav til eier om oppfølging, men det er hver enkelt eiers beslutning om hva de selv føler er riktig.

La meg komme med noen eksempler. Noen ganger finnes det flere alternativer for å behandle. En ganske stor andel av eldre katter kan lide av for høyt stoffskifte. Skjoldbruskkjertelen på halsen vokser og produserer for mye hormoner. Kattene kan bli radmagre selv om de spiser mye, de kan få høyt blodtrykk, diareproblemer og bli generelt stressede. Det er ikke noe godt å gå ubehandlet med dette, men det finnes flere behandlingsalternativer. Det vanligste er å medisinere med tabletter daglig resten av livet, men for andre kan det være aktuelt å fjerne hele kjertelen kirurgisk eller radioaktiv stråling for å bli ferdig med det en gang for alle. Det kan også være mulig å behandle disse kattene bare ved å skifte til et fôr som er uten jod (som trengs for å lage stoffskiftehormonene). Problemet er imidlertid at den bør forbli en innekatt resten av livet. Dette vil ikke fungere dersom den fanger mus/fugl/annen mat ute. For noen eiere er avlivning den rette avgjørelsen.

Et annet eksempel er et korsbåndet i kneet ryker. Dette er ikke helt uvanlig, og er selvfølgelig forbundet med smerter dersom ikke noe gjøres. På en liten hund er det ofte et mindre problem, etter en periode med smertelindring. Men for en større hund, som legger større vekt på bena, vil dette stort sett føre til kroniske plager og ofte forkorte livet drastisk. Nå finnes det mange dyktige kirurger som opererer slike ben, og etter en rehabiliteringsperiode på 6 uker kan dyret være godt som nytt. For enkelte eiere er det kanskje et kostnadsspørsmål om å gjennomføre det, hos andre er det utenkelig å utføre en større operasjon på et dyr, men vi informerer i hvert fall om at det er et alternativ.

Ta et så enkelt eksempel som tannrens. Tidligere drev man ikke med tannrens på dyr tenker du kanskje. Men før i tiden pusset heller ikke folk tenner - og de slet gjerne med mye tannpine! Ettersom man finner ut teknikker for å forebygge plager, er det ikke noe i veien for å hjelpe dem for å unngå det. Ved helsesjekk kikker vi på tennene og ser om behovet er der. Det er anbefalt å legge dyret i narkose for å rense opp. Blir tannstein liggende for lenge kan det lett bli tannkjøttbetennelse og eventuelt betennelse i kjevebenet (tannråte), og tennene må trekkes. Særlig små hunderaser har godt av forebyggende tannpussing hvis det er mulig for eier å få inn i rutinene.

Kanskje det mest kontroversielle eksempelet gjelder kreftbehandling hos dyr. Veldig mye kan "enkelt" fjernes kirurgisk, men for eksempel lymfekreft kan ikke kureres på denne måten. Dette er en kreftform som ofte svarer på cellegift... Og de fleste som leser dette grøsser ved tanken... Så er det slik at vi ikke har lov til å påføre dyrene smerte eller ubehag i den forstand - når de ikke kan til å svare for seg selv. Derfor bruker man midler som ikke fører til kvalme og ubehag, slik som ofte skjer ved behandling av mennesker. Tvert imot virker dyrene mer opplagte og i humør etter en ny dose annenhver uke. Det er fortsatt vanligst å kun gi symptomatisk lindring frem til dyret blir så dårlig at det må avlives, men igjen så opplyser vi om at det finnes som alternativ.

Før i tiden døde folk av enkle infeksjoner fordi man ikke kjente til antibiotika. Dyr får ikke antibiotikabehandling ute i naturen, men når vi har det til rådighet anser de fleste det som naturlig å hjelpe dyr med det, om nødvendig. Noe er kanskje rett for ett dyr, dets eier og deres livsstil og kapasitet, mens det igjen blir helt feil for andre. Vårt forhold til hva som vil være en naturlig å hjelpe dyrene med i fremtiden, vil antagelig utvikle seg etter hvert som vi blir mer vant til å høre om det, men vil fortsatt være feil for andre.

 

Ansvaret

Ansvaret starter så fort man anskaffer seg en hund. Det sier seg selv at en benskjør, eldre dame ikke bør eier en Rottweiler på 60 kg. Det burde være like selvfølgelig at en travel familie, som ikke har for mye tid til overs, ikke bør eier en Border Collie bare fordi de synes den er pen! En slik type brukshund kan utvikle store atferdsproblemer om den ikke får nok turer og stimulering daglig. Også en typisk «veskehund» kan fort ende opp med å vise aggressivitet om den ikke behandles som en hund. Det er viktig å velge en rase ut ifra sine forutsetninger og erfaringer som hundeeier. Oppdretter har også en viktig oppgave med å velge ut riktig valp til riktig eier.

Det er svært viktig at valper får være hos tispa frem til 8 ukers alder, da det er den siste uka hvor tispa i størst grad lærer opp valpene hvor grensa går mellom «lekebiting» og «nok-er-nok». Men de er ikke ferdig utlærte når de kommer til oss. Det viktige er at vi starter tidlig, er konsekvente, og viser hva som er akseptabelt. Så fort valpen biter ”litt” hardt, bør du hyle «AUUUU» og gå fra valpen et øyeblikk. Den synes antagelig at du er en stor pingle, men vil etterhvert fatte tegninga at det blir kjedelig når den biter. Det man ofte gjør feil er å gi valpen oppmerksomhet – selv om det ikke er godt ment, så tror den at det er en lek og vil antagelig fortsette.

Sosialisering er første bud. Det er uhyre viktig å eksponere hunden for mange forskjellige typer folk, dyr og situasjoner fra ung alder for å minimere risikoen for at usikkerhet og fobier utvikles. Husk kvalitet fremfor kvantitet.

Gå på kurs. Det er ingen hunder som kan alle reglene fra fødselen av, alt må læres, men det finnes medfødte raseforskjeller som gjør at enkelte hunder håndterer det meste enkelt, mens andre behøver mer arbeid. Mosjoner og lek med hunden din jevnlig for å forsterke båndet mellom dere og for å forbruke litt energi. Unngå leker som bryting og tautrekking, da det kan lede til dominante, aggressive trekk.

Med en eldre, usikker hund, må man starte på prosessen på nytt. En adfersspesialist vil kunne se om det er en hund det er verdt å jobbe med. Det er heller ikke alle hunder som er like sosiale og glade i fremmende – hold derfor disse kontrollert i bånd eller inngjerdet for å unngå ubehagelige opplevelser, og de skal ikke settes i situasjoner som gjør dem utrygge.

Husk å ta en sjekk hos veterinær om det kan være en sykdomsforklaring på den uønskede atferden. Kastrering kan også være verdt å vurdere for å ta bort den hormonelle påvirkningen hos dominante dyr.

Jeg slår et slag for boken «Hunden Blå», som på en enkel måte lærer barn (og voksne) hvordan man skal forholde seg til hunder. Sett dere inn i hundens signaler; tegn på stress kan være at den slikker seg hyppig på snuta, gjesper gjentatte ganger eller blunker hyppig. Forsøker den å snu seg bor eller til og med knurrer må det anses som en siste advarsel før den må krysse grensa.

De aller fleste hunder i Norge er veltilpasset og trivelige familiemedlemmer for sin eier, men det er viktig at alle hundeeiere tar ansvar for å skaffe seg kunnskap og kompetanse som er nødvendig for å ha hund. 

Refleksjoner om ansvaret

Hunden. Det er hunden som eier tennene og som fysisk biter rundt noe, så helt uskyldig er vofsen ikke. Naturlige, instinktive årsaker til at hunder biter ble diskutert i forrige artikkel. Selve terskelen for å bite folk varierer mellom raser og individer.

Hundeeier. Som nevnt I forrige artikkel er det alltid hundeeiers rettslige ansvar det hunden foretar seg. Et utsagn hevder at når du korrigerer en hund, så straffer du den for din dårlige opplæring. Det er hundeeiers ansvar å kjenne sin egen hund og det som bor I den, forebygge farlige situasjoner ved trening og sikring, samt å søke hjelp dersom de selv ikke håndterer hundens atferd.

Offeret. Med fare for å provosere, så vil jeg påstå at ofte ligger mye av skylden hos den som blir bitt. Den som blir bitt har ofte gjort noe som får hunden til å føle seg utrygg. Da tenker jeg først og fremst på situasjoner hvor en person «invaderer» en hund; klapper en hund som ikke vil klappes, bøyer seg over eller holder den fast, håndterer den smertefullt, tvinger hunden eller forsøker å ta fra hunden noe den har. Dersom det dreier seg om barn så er det selvfølgelig foreldrene «skylden» overføres på, for det er like mye foreldres ansvar å lære barna sine riktig oppførsel rundt hunder som det er å lære dem å vente på grønn mann før de krysser veien.

Vi mennesker har alt for lett for å tro at hunder forstår mer enn de gjør – at noe av vår kunnskap om ting enten er medfødt hos dem eller på magisk vis blir overført fra oss til dem… I tillegg befinner hunden seg fysisk på et lavere plan som gjør at den ikke ser verden like oversiktlig som oss. Antagelig har hunden gitt en rekke dempende signaler – på eneste kommunikasjonsmåten den selv forstår, hvor vi som mennesker ikke har kunnskap nok til å tolke hundens språk.

Bør hunden avlives?

Det er dessverre ingen fasit her. Det er vanskelig å gardere seg 100 % mot «uhell» i hverdagen. Derfor er det for de fleste avgjørende å ha en «normaltfungerende» hund som har god nok psyke til å tolerere en «vanlig» familie.

Personlig ville jeg skilt mellom en «usikker» hund og en «aggressiv» hund. En aggressiv hund gir ikke nødvendigvis noen tegn før den plutselig glefser, til forskjell fra en usikker hund. Når hunden velger å angripe istedet for å stikke av når den er løs, og kanskje attpå til "bryter" seg ut for å få til det, da anses den for de fleste som farlig. En usikker hund kan jobbes med hos en atferdsterapeut eller omplasseres til noen som er mer hundevante. Dreier det seg om en hund som biter uprovosert så dreier det seg ikke om normaladferd, og avlivning bør selvfølgelig vurderes. Hva slags liv får uansett en hund som må voktes og passes hvert sekund og man ikke kan slappe av sammen med? Det skal ikke være risikosport å eie hund.

En vanlig oppfatning er; er du i tvil, la tvilen komme barna til gode. Uansett hva avgjørelsen faller på, det som er helt sikkert er at det er du som voksen som må ta avgjørelsen og smellen. Barna skal ikke være nødt til å føle seg som en bøddel i en situasjon de ikke forstår og ikke har skyld i!

 

Vi har vel alle hørt om uheldige situasjoner der en hund har bitt et menne
ske. Faktisk blir det anslått at det dreier seg om ca 5000 episoder årlig i Norge. Med tanke på at vi har over 500 000 hunder i Norge så dreier det seg altså om under 1 % som kommer i en slik situasjon. Hvert eneste tilfelle er likevel en gang for mye, og ikke akseptabelt, men det er ofte et sårt og vanskelig tema å avgjøre hvordan man skal håndtere det i etterkant.

Dette er et omfattende tema som jeg vil ta for meg stegvis. Første del vil omhandle lovverket og årsaker til at hunder biter. Andre del vil dreie seg om refleksjoner om ansvaret og om den bør avlives. Siste del tar for seg forebygging av problemet.

Lovverket

I følge loven kan det anmeldes til politiet om en hund har angrepet eller skadet et menneske eller andre kjæledyr, husdyr, tamrein eller hjortevilt. Politiet kan vedta å avlive, men dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig skal politiet fortrinnsvis søke om å omplassere hunden.

Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på hvilken fare som har vært tilstede, påført skade, den risiko og utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden og hundens nytteverdi. Hundens økonomiske verdi eller det økonomiske tap etter påført skade skal ikke tillegges vekt. Vedtaket kan omfatte alle andre hunder som hundeholderen har hånd om hvis hundeholdet ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig. Hundeeier står også økonomisk ansvarlig for skadene.

Valget er ofte svært mye tøffere om det er ens egen hund som har bitt et annet familiemedlem. De fleste veterinærer vil ikke motsette seg å avlive en hund som har vist aggressive tendenser, men det er du som har avgjørelsen i dine hender. Flere faktorer vil være avgjørende for valget.

Hvorfor biter hunder

Hvis jeg hadde blitt bitt, ville jeg nok først og fremst sett på hva som førte til bittet før jeg hadde avgjort videre skjebne. Det finnes flere naturlige, instinktive årsaker til at hunden biter.

Frykt. De forstår ikke på samme måte som oss at feks veterinæren bare vil deres beste. Kan de ikke flykte blir angrep beste forsvar. Barn kan være uforutsigbare i kroppsspråket, og en usikker hund kan fort gjøre utfall. Og fungerer det, ja, så blir det en stategi den vil bruke igjen og igjen...

Beskyttelse av eiendeler. Eiendeler kan inkludere leker, mat, eiendom eller til og med personer. Det samme kan gjelde tisper som passer på valpene sine.

Smerte. Er hunden syk eller skadet vil dette bidra til et økt stressnivå og et større behov for å markere at den vil være i fred. Hvis hunden plutselig snapper uten grunn bør man vurdere å få den undersøkt hos veterinær.

Overført aggresjon. Vær svært forsiktig med å gå imellom et hundeslagsmål. I all oppstandelsen kan det fort gå ut over din egen arm selv om det ikke er hensikten til hunden.

Byttedyr. Vær oppmerksom på at aktiviteter som løping eller sykling kan trigge jaktinstinktet og få en hund til å løpe etter.

Mange husdyr blir naturlig nok mer hjemmekjære når det er frost ute, men mange vil fortsatt leve livet ute i naturen. Men hvor går grensa for hva de tåler før det går på helsa løs?

Hvor smerteterskelen for kulde går påvirkes av forskjellige faktorer. Blant annet vil korthårede dyr med lite underhudsfett selvsagt tåle mindre kulde enn en polarhund som er avlet frem for å tåle minus 50 ⁰C uten problem. De som ansees for å være mest utsatt er små raser, kortbeinede raser, dyr med dårlig pelskvalitet, eller pels som lett klumper seg med snø. Valper under seks måneder, eldre og giktiske dyr, eller dyr med forskjellige sykdommer, som sukkersyke, nyresvikt, hjertesykdom eller hormonforstyrrelser kan også være utsatt. Dessuten har faktorer som vindstyrke og nedbør mye å si, og hva dyret er vant til fra før.

Dersom dyret ikke lenger klarer å opprettholde normal temperatur (mellom 38 og 39,2 grader) vil den utvikle det som kalles hypotermi. Det vil kunne påvirke mange av kroppens funksjoner og indre organer. Mild hypotermi får blodtrykket og pulsfrekvensen til å øke. Ved alvorlig eller langvarig hypotermi vil puls og blodtrykk synke igjen, og det er fare for blant annet hjerteproblemer og kollaps. Pass også på om det utvikler seg koldbrann, særlig på tær, hale, øre og testikler.

Dersom dyret virker nedkjølt må den varmes sakte opp ved å tørke pels og pakke inn i tepper. Ikke gni, det kan ødelegge huden. Husk gnistfanger om den legger seg foran peisen. Om dyret virker ukoordinert og utmattet bør du kontakte veterinær.

I stor grad kan de fleste bruke litt sunn fornuft for å vurdere hva sitt dyr tåler. Generelt ville jeg vært forsiktig med å gå lange turer når gradestokken kryper under minus ti grader, og følg nøye med på dyrets signaler, samt tegn til skjelvinger eller hinking på bena. Sett på hunden dekken og potesokker etter behov, samt gi den et underlag om den skal legge seg ned på lengre turer.

Husk at dyrene trenger mer næring dersom de er lenge ute i kulda. Dette  for å erstatte energiens som brukes for å opprettholde varmen. De må også ha tilgang til vann ute. Sjekk at det ikke fryser til is, og unngå metallskåler som de kan fryse fast tunga på.

Dersom du ikke har en løsning med katteluke så katten kan komme inn og ut som den vil, så bør du sørge for at den har et sted å søke tilflukt. Du kan lage en enkel løsning av en oppbevaringsboks av plast. Skjær hull på kortsiden og dekk bunnen med halm eller høy. Papir og tepper kan trekke til seg fuktighet. Sett kassen på et rolig sted, gjerne litt opp fra bakken hvis det er mulig.

Husk også å id-merke katten så eier kan bli sporet opp dersom katten søker tilflukt hjemme hos noen andre!

 

Spør veterinæren

Spørsmål: Er det sant at hunder ikke kan se rødt?

Svar: Ja, det er litt ironisk at vi mennesker har en tendens til å kjøpe røde leker og utstyr til hundene våre når de ikke ser det som en like spenstig farge som vi gjør. Både hunder og katter, og en del andre pattedyr kan se farger, men på en mer begrenset måte enn mennesker. Vitenskapelig sett mangler de såkalte L-tapper som trengs for å se fargen rødt. Fargen blir dermed heller oppfattet som en slags nyanse av gulhvitt til grå farge. De kan se blått, gult og grønt, men fortsatt ca syv ganger svakere enn mennesker oppfatter ting.

Dette gjelder faktisk også okser, så det er en myte at okser blir hissige av fargen rødt. Det er nok heller den lille spanske mannen som vifter med et flagg opp i trynet deres som er provoserende.

Men det er ikke nødvendig å synes synd på hunden selv om den ikke kan se like detaljert som deg. De har nemlig en nese som kan lukte opp til 100 millioner ganger bedre enn deg, og en hørsel som kan høre både høyere og lavere frekvenser - som antagelig bidrar til en vanvittig mye mer spennende og detaljert hverdag enn vi aner.

 

Spørsmål: Jeg er overbevist om at hunden min følger med på tv'en, men en venn av meg hevder at hunder ikke kan se på tv. Hva er rett?

Svar: Hadde du spurt det samme spørsmålet for noen tiår siden hadde vennen din vært nærmere sannheten. Det er nemlig slik at der mennesker trenger 16-20 bilder per sekund for å se bilder som en sammenhengende film, så trenger hunder rundt 70. Derfor så hundene bildene på de gamle TV-skjermene mer som flimring. Derimot er det nok sannsynlig at de digitale tv'ene gjør det mulig for dyr å oppfatte det som skjer i større grad.

Min egen hund følger nøye med når det kommer dyr på skjermen, men kunne ikke brydd seg mindre når det er andre ting. Faktisk er det utviklet en egen «Dog-TV» i USA for å underholde dyra, med dyrebevegelser og lyder som er mer tilpasset hunden.

Er hunden din av typen som blir veldig oppskjørtet over bevegelsene på tv'en bør dyret skjermes fra det eller læres opp til å ikke bry seg.