Artikler‎ > ‎

Det klør det klør

lagt inn 9. nov. 2012, 13:42 av Din Dyreklinikk

Det klør det klør, tiddelibom…

Dette er en personlig historie om min egen hund, boston terrieren Teo på 1,5 år. Han er (i mine øyne) verdens skjønneste og mest ideelle kjæledyr. Han er utrolig sosial, snill, glad, kosete, leken og sjarmerer alle folk han møter. Som boston terriere flest er han lettstelt og enkel å ha med å gjøre, og han er sunn og frisk…

Det vil si helt til jeg oppdaget at han i fem måneders alder begynte å klø seg mer enn hunder skal. I hans tilfelle særlig bak albuene og bak ørene. Han klødde bort mye av pelsen, og ble etter hvert veldig rød i huden. Jeg forsøkte fortvilet med flere kurer med forskjellige parasittmidler i håp om at det skulle være så enkelt som å drepe et par pelsmidd… Innerst inne visste jeg at dette ikke ville hjelpe.

Både alder, rase og stedene han klødde på antydet dessverre en form for allergi. Da er det typisk at de klør i nettopp ører, bak armhuler og ofte i lysker, poter og i rumpa. Jeg måtte innse at jeg prøvde å fortrenge det faktum at han burde gå gjennom den fryktede og strenge 8 ukers kuren på spesialfôr for å sjekke om det var fôrallergi. Jeg er veldig flink og kjapp til å anbefale kuren til mine kunder som har de samme problemene, men du vet, skomakerens barn osv…

Kuren består av en diett med en proteinkilde dyret aldri har vært borti - for det er som regel det de reagerer på. En kan lage en hjemmelaget versjon, for eksempel med vilt, kanin, fisk eller lam, en karbohydratkilde som potet, mais eller ris og litt mais- eller solsikkeolje. I en travel hverdag hadde jeg ikke tid til dette og bestemte meg for en ferdiglaget variant hvor proteinene er kuttet opp i så små biter at kroppen ikke kjenner det igjen og dermed ikke kan reagere på det. Grunnen til at den er så fryktet er at det nå er slutt alle godbiter og i hvert fall ikke matrester eller smuler på gulvet. Jeg måtte fortelle alle som skulle passe han eller som kom på besøk om hvor viktig det var å følge dette regimet. Det verste var å se på de bedende dådyrøynene når han innså at han ikke lenger skulle få sukkererter og banan når han så at jeg koste meg med dette.

Underveis var jeg litt usikker på om dette faktisk var diagnosen. Det er litt vanskelig å avgjøre om han klødde mer enn normalt når jeg var så ekstremt obs hver gang han løftet på foten for å klø. Det viste seg også underveis at når mine foreldre hadde passet han hadde de formet kuren etter sine egne behov og ønsker. Mamma forsvarte seg med at «litt av det, og litt av det kan da ikke skade…». Da 8 uker endelig hadde gått prøvde jeg igjen med det gamle fôret han brukte tidligere – og etter et par dager var det ikke tvil i diagnosen: Jeg våknet flere ganger hver natt av hans kløtokter som var helt tydelig av større grad enn gjennom kuren. Da var det bare å prøve seg frem hvilken proteinkilde han ikke tålte – for som regel er det bare én. Veldig ofte skyldes det okse, melkeprodukter og hvete – i vårt tilfelle kyllling og egg.

Så lenge vi nå holder oss til riktig fôr har jeg igjen fått den sunne og friske hunden jeg ønsket meg.

(bilde av Teo som gjør high five – yes, vi fant ut av det;)