Artikler‎ > ‎

Hormoner til besvær

lagt inn 12. nov. 2012, 13:06 av Din Dyreklinikk

Det er ikke så greit å være hund når naturen streber etter formering, mens menneskenes sosialisering av hunder i stor grad forhindrer dette. I de fleste land utenom Norge løser de problemet ved å kastrere hunder fra en tidlig alder. I Norge må vi ta konsekvensen av hormonene fordi det (i motsetning til hos katter) foreløpig kreves god grunn for å kastrere friske hunder.

Tispenes syklus skiller seg veldig fra den vi ser hos mennesker. I stedet for å ha blødning hver måned har de blødning kun en til to ganger i året – gjennomsnittlig syv måneder mellom hver gang. Det er usikkert hva som trigger det, men det er mulig daglengde, røyting og andre ytre faktorer spiller inn.

I starten er det hormonet østrogen som dominerer. De blør ofte rundt 10-14 dager – og først på slutten av denne perioden merker eier endring hos tispa; de kan bli rastløse, «rampete» og mange tisser oftere enn normalt. Hormonbalansen endrer seg – nå er det progesteron som stadig øker. Først nå lar tispa hannhundene komme til, og eggløsningen starter. Denne perioden varer gjennomsnittlig 9 dager (1-14 dager). Så kommer hundenes sære del av syklusen: i stedet for at hormonene roer seg når de ikke blir drektige, så holder progesteronnivået seg helt til de egentlig skulle ha født valper – ca to måneder senere.

Flere ganger kommer det kunder inn på klinikken overbevisste om at tispa deres må være syk. Som regel har de sett en form for rastløshet, klenging, aggresjon overfor fremmede eller endret appetitt. Dette kan noen ganger være tegn på reell sykdom, men når det stemmer med tidspunktet to-tre måneder etter løpetid er det sannsynlig at det er del av innbilt svangerskapssymptomene. Alle tisper vil i større eller mindre grad bli påvirket av dette. I de mest ekstreme tilfellene vil tispa også få økt omkrets rundt magen, forstørrede jur med melk og adoptere leketøy eller tøfler. Fører atferden til mye stress og besvær finnes et ufarlig legemiddel som stopper hormonet, prolaktin, som er hovedårsaken til symptomene.

Samtidig skal vi ikke glemme at denne hormonpåkjenningen kan føre til mer alvorlig sykdommer også. Nesten ¼ av alle tisper vil utvikle den fryktede lidelsen «livmorbetennelse» (kalt «pyometra» på fagspråket). Det er vanligst hos middelaldrende til eldre tisper med mange sykluser bak seg. Østrogen gjør kroppen mer mottagelig for infeksjon, mens progesteron øker slimproduksjonen i livmoren. Enkelte hormonbehandlinger for å utsette løpetid eller for å gi abort kan også være en risikofaktor.

Siden hormoner er så sterkt involvert oppstår livmorbetennelse oftest opp til 12 uker etter løpetid, vanligvis 6-8 uker etter. Som regel vil hunden vise tegn på slapphet og nedsatt matlyst, men oftest får de økt drikkelyst og dermed økt tissetrang også. Noen ganger kan du observere verk fra skjeden, men ofte vasker tispa det bort. Dessuten er det noen ganger såkalt «lukket» form hvor pusset ikke kommer ut. Da kan det bli nødvendig med ultralyd eller røntgen for å bekrefte diagnosen. Sykdommen kan være livstruende om det ikke blir oppdaget i tide – i verste fall vil livmoren sprekke. Den eneste fullverdige behandlingen er å operere ut hele livmoren og eggstokkene. Ved medisinsk behandling er det alt for stor sannsynlighet for at det kommer igjen ved neste løpetid, så det er forbeholdt gamle dyr med risiko for narkose eller dyr som skal brukes i avl.

Også hannhunder kan bli svært stresset av ikke å få pare seg med tispene i brunst. Noen slutter nesten å spise, står bare anspent og ser ut av vinduet eller kan bli svært aggressive mot andre hannhunder.

Dersom du har følelse av at hunden din ville hatt det bedre uten all hormonpåvirkningen så går det an på prøve såkalt «kjemisk kastrering». Et lite implantat som stopper hormonproduksjonen settes under huden med en sprøyte. Det virker ca seks måneder av gangen. Merker du at hunden din får bedre livskvalitet er det absolutt indikasjon på å vurdere kirurgisk kastrering.