Artikler‎ > ‎

Hudparasitter hos kjæledyrene våre

lagt inn 12. nov. 2012, 12:40 av Din Dyreklinikk

Synes du hunden har klødd litt mye i det siste? Eller har overdrevent mye flass på ryggen? Kanskje har du utslett selv? Hudparasitter står for nesten 10 % av alle hudpasienter som kommer til veterinæren. De skaffer seg næring fra dyrenes kroppsoverflate. Her er en oversikt over de vanligste krypdyrene som våre kjæledyr utsettes for.

Hudparasittene kan grovt deles inn i insekter (lus og lopper) og flere middarter. Lus liker seg best i tykk og ustelt pels og samler seg gjerne under hårballer, særlig rundt ører, hals og rygg. Ofte kan en kjenne karakteristisk «muselukt» av fuktig pels. Dyrene får oftest sår i huden på grunn av kløen, og særlig unge eller svekkede eldre kan rammes av blodmangel og generell slapphet om blodlusen får ordentlig formert seg. De er mest utbredt i vinterhalvåret. Hunder har både blodlus (Trichodectes) og pelslus (Linognathus), mens katt kun har pelslus (Felicola).

Hunde- og katteloppa (Ctenocephalides) er ganske sjeldne her til lands, men finnes så nær som i Danmark og sørlige deler av Sverige. Derimot er det ikke uvanlig at fugleloppa hopper ned fra reder o.l. Loppene liker seg best på nederste del av ryggen og innsiden av lårene. På katter kan de også sette seg i nakken. Loppebitt ser oftest ut som en vable med en liten punktblødning i midten, men en del dyr kan utvikle allergi mot et stoff i spyttet til loppen som kan føre til intens kløe, flass, håravfall og fortykkelse av huden. Siden fugleloppa ikke har hund og katt som hovedvert, vil det som regel bare være et forbigående opphold. Både lus og lopper kan en se som bevegelige krypdyr på størrelse med et knappenålshode, evt hvite egg som klistrer seg til pelsen.

Middene er mye mindre og kan kun sees i mikroskop. Derimot vil de forskjellige artene føre til relativt karakteristiske hudskader på dyret som kan antyde hva vi har med å gjøre. Skabbmidd (Sarcoptes) er nok den arten som er kjent for å gi mest intens kløe. Det kan føre til mye hårtap og det utvikles skorper så de tilslutt får et «skabbete» utseende. Det er særlig karakteristisk at de klør med bakbena når du tar på øreflippene. Skabben liker seg også på innsiden av bena. Smitten kommer ofte fra rever (f.eks. hvis de har snust på samme stubbe i skogen) eller hunder seg imellom. Katter kan også være midlertidige verter.

Pelsmidd (Cheyletiella) liker seg best på bakre del av ryggen og ses oftest som tørt hårlag med mye hvitt flass. Det er ganske typisk på valper som smittes i valpekassa, men kan forekomme i alle aldre. Dette er også den vanligste parasitten på kaniner, gnagere og på en del på katter.

Øremidden (Otodectes) er vanligst på katt – og liker seg, som navnet tilsier, best i øregangen. Den gråaktige ørevoksen er faktisk avføringen til midden. Hunder kan også smittes, men det er vanligst dersom de har nær omgang med katter.

Hårsekkmidd (Demodex) er litt annerledes. Den er ikke smittsomt i seg selv, men oppstår pga underliggende årsaker hos dyret og sees som hårløse flekker. Det vil ikke bli beskrevet nærmere her.

Behandlingen av de fleste parasittene er som oftest enkel med et reseptbelagt middel som dryppes i nakken. Rengjøring og eventuelt desinfeksjon av dyrets oppholdssteder og liggeplasser er alltid en sikring mot ny infeksjon, selv om de fleste parasittene i teorien har svært begrenset overlevelsesevne utenfor vertsdyret.

De fleste parasittene jeg har snakket om formerer seg stort sett bare på sin spesifikke dyreart, men ofte kan de gå over på tilfeldige verter midlertidig. Dette kan være årsak til at mennesker utvikler hudutslett samtidig som dyret. Når dyret blir behandlet bør dette forsvinne.