Artikler‎ > ‎

Når hunden biter, del 2

lagt inn 28. mar. 2015, 07:43 av Din Dyreklinikk

Refleksjoner om ansvaret

Hunden. Det er hunden som eier tennene og som fysisk biter rundt noe, så helt uskyldig er vofsen ikke. Naturlige, instinktive årsaker til at hunder biter ble diskutert i forrige artikkel. Selve terskelen for å bite folk varierer mellom raser og individer.

Hundeeier. Som nevnt I forrige artikkel er det alltid hundeeiers rettslige ansvar det hunden foretar seg. Et utsagn hevder at når du korrigerer en hund, så straffer du den for din dårlige opplæring. Det er hundeeiers ansvar å kjenne sin egen hund og det som bor I den, forebygge farlige situasjoner ved trening og sikring, samt å søke hjelp dersom de selv ikke håndterer hundens atferd.

Offeret. Med fare for å provosere, så vil jeg påstå at ofte ligger mye av skylden hos den som blir bitt. Den som blir bitt har ofte gjort noe som får hunden til å føle seg utrygg. Da tenker jeg først og fremst på situasjoner hvor en person «invaderer» en hund; klapper en hund som ikke vil klappes, bøyer seg over eller holder den fast, håndterer den smertefullt, tvinger hunden eller forsøker å ta fra hunden noe den har. Dersom det dreier seg om barn så er det selvfølgelig foreldrene «skylden» overføres på, for det er like mye foreldres ansvar å lære barna sine riktig oppførsel rundt hunder som det er å lære dem å vente på grønn mann før de krysser veien.

Vi mennesker har alt for lett for å tro at hunder forstår mer enn de gjør – at noe av vår kunnskap om ting enten er medfødt hos dem eller på magisk vis blir overført fra oss til dem… I tillegg befinner hunden seg fysisk på et lavere plan som gjør at den ikke ser verden like oversiktlig som oss. Antagelig har hunden gitt en rekke dempende signaler – på eneste kommunikasjonsmåten den selv forstår, hvor vi som mennesker ikke har kunnskap nok til å tolke hundens språk.


Bør hunden avlives?

Det er dessverre ingen fasit her. Det er vanskelig å gardere seg 100 % mot «uhell» i hverdagen. Derfor er det for de fleste avgjørende å ha en «normaltfungerende» hund som har god nok psyke til å tolerere en «vanlig» familie.

Personlig ville jeg skilt mellom en «usikker» hund og en «aggressiv» hund. En aggressiv hund gir ikke nødvendigvis noen tegn før den plutselig glefser, til forskjell fra en usikker hund. Når hunden velger å angripe istedet for å stikke av når den er løs, og kanskje attpå til "bryter" seg ut for å få til det, da anses den for de fleste som farlig. En usikker hund kan jobbes med hos en atferdsterapeut eller omplasseres til noen som er mer hundevante. Dreier det seg om en hund som biter uprovosert så dreier det seg ikke om normaladferd, og avlivning bør selvfølgelig vurderes. Hva slags liv får uansett en hund som må voktes og passes hvert sekund og man ikke kan slappe av sammen med? Det skal ikke være risikosport å eie hund.

En vanlig oppfatning er; er du i tvil, la tvilen komme barna til gode. Uansett hva avgjørelsen faller på, det som er helt sikkert er at det er du som voksen som må ta avgjørelsen og smellen. Barna skal ikke være nødt til å føle seg som en bøddel i en situasjon de ikke forstår og ikke har skyld i!

 

Comments