Artikler‎ > ‎

Uetisk dyrehold

lagt inn 30. okt. 2016, 12:40 av Din Dyreklinikk   [ oppdatert 30. okt. 2016, 12:42 ]
Jeg hører fra tid til annen kommentarer fra personer som undrer seg over hvor langt man skal gå i forhold til behandling av kjæledyr. Bør man operere et sykt dyr for å holde det i live? Det ville jo kanskje dø i naturen. Og skal man virkelig bruke mange tusen kroner på et dyr? Nå er det faktisk mulig å for eksempel gjøre enkelte former for hjernekirurgi, og på TV har du kanskje sett en liten hund med amputerte ben, som løper rundt med en slags ”vogn” som bakben. Hvor går grensen?

Medisinsk forskning er stadig i utvikling, uansett om vi er for eller imot. Vår jobb som veterinærer er å være dyrets ”advokat”. Det er et faktum at dyrene ikke lever like lenge som oss, og det er vårt felles ansvar som dyreeier og veterinær å vurdere om dyret fortsatt har god livskvalitet eller ikke. Vil ikke en behandling føre til nevneverdig bedring i livskvalitet eller livsforlengelse så anbefaler vi avlivning på vegne av dyret, av dyrevernsmessige årsaker. Samtidig, dersom en type behandling vil gjøre livet betraktelig bedre, er det vår oppgave å opplyse eiere om hva som er mulig. Mye kan være urealistisk i forhold til pris, utførelsessted og krav til eier om oppfølging, men det er hver enkelt eiers beslutning om hva de selv føler er riktig.


La meg komme med noen eksempler. Noen ganger finnes det flere alternativer for å behandle. En ganske stor andel av eldre katter kan lide av for høyt stoffskifte. Skjoldbruskkjertelen på halsen vokser og produserer for mye hormoner. Kattene kan bli radmagre selv om de spiser mye, de kan få høyt blodtrykk, diareproblemer og bli generelt stressede. Det er ikke noe godt å gå ubehandlet med dette, men det finnes flere behandlingsalternativer. Det vanligste er å medisinere med tabletter daglig resten av livet, men for andre kan det være aktuelt å fjerne hele kjertelen kirurgisk eller radioaktiv stråling for å bli ferdig med det en gang for alle. Det kan også være mulig å behandle disse kattene bare ved å skifte til et fôr som er uten jod (som trengs for å lage stoffskiftehormonene). Problemet er imidlertid at den bør forbli en innekatt resten av livet. Dette vil ikke fungere dersom den fanger mus/fugl/annen mat ute. For noen eiere er avlivning den rette avgjørelsen.

Et annet eksempel er et korsbåndet i kneet ryker. Dette er ikke helt uvanlig, og er selvfølgelig forbundet med smerter dersom ikke noe gjøres. På en liten hund er det ofte et mindre problem, etter en periode med smertelindring. Men for en større hund, som legger større vekt på bena, vil dette stort sett føre til kroniske plager og ofte forkorte livet drastisk. Nå finnes det mange dyktige kirurger som opererer slike ben, og etter en rehabiliteringsperiode på 6 uker kan dyret være godt som nytt. For enkelte eiere er det kanskje et kostnadsspørsmål om å gjennomføre det, hos andre er det utenkelig å utføre en større operasjon på et dyr, men vi informerer i hvert fall om at det er et alternativ.

Ta et så enkelt eksempel som tannrens. Tidligere drev man ikke med tannrens på dyr tenker du kanskje. Men før i tiden pusset heller ikke folk tenner - og de slet gjerne med mye tannpine! Ettersom man finner ut teknikker for å forebygge plager, er det ikke noe i veien for å hjelpe dem for å unngå det. Ved helsesjekk kikker vi på tennene og ser om behovet er der. Det er anbefalt å legge dyret i narkose for å rense opp. Blir tannstein liggende for lenge kan det lett bli tannkjøttbetennelse og eventuelt betennelse i kjevebenet (tannråte), og tennene må trekkes. Særlig små hunderaser har godt av forebyggende tannpussing hvis det er mulig for eier å få inn i rutinene.

Kanskje det mest kontroversielle eksempelet gjelder kreftbehandling hos dyr. Veldig mye kan "enkelt" fjernes kirurgisk, men for eksempel lymfekreft kan ikke kureres på denne måten. Dette er en kreftform som ofte svarer på cellegift... Og de fleste som leser dette grøsser ved tanken... Så er det slik at vi ikke har lov til å påføre dyrene smerte eller ubehag i den forstand - når de ikke kan til å svare for seg selv. Derfor bruker man midler som ikke fører til kvalme og ubehag, slik som ofte skjer ved behandling av mennesker. Tvert imot virker dyrene mer opplagte og i humør etter en ny dose annenhver uke. Det er fortsatt vanligst å kun gi symptomatisk lindring frem til dyret blir så dårlig at det må avlives, men igjen så opplyser vi om at det finnes som alternativ.

Før i tiden døde folk av enkle infeksjoner fordi man ikke kjente til antibiotika. Dyr får ikke antibiotikabehandling ute i naturen, men når vi har det til rådighet anser de fleste det som naturlig å hjelpe dyr med det, om nødvendig. Noe er kanskje rett for ett dyr, dets eier og deres livsstil og kapasitet, mens det igjen blir helt feil for andre. Vårt forhold til hva som vil være en naturlig å hjelpe dyrene med i fremtiden, vil antagelig utvikle seg etter hvert som vi blir mer vant til å høre om det, men vil fortsatt være feil for andre.